Tunet og bygningene bar sterkt preg av at det ikke hadde bodd folk her fast på en god stund. Gresset var høyt på tunet og villbringbærplantene hadde spredd seg omfangsrikt.
Det første vi gjorde var å begynne og klippe gresset igjen og det kom mer grønt og villig for hver gang vi slo.
Jeg tenkte i utgangspunktet at villbringbærne skulle få stå. Gøy å kunne høste fra eget tun - tenkte jeg. Helt til vi ble gjort oppmerksom på at dette var jo nesten det eneste stedet man kunne stå i lodd på tunet. Det meste er jo naturtomt og her oppe i bakkene er det ikke flatt mange steder. Så da satte vi i gang med å dra opp buskene.
"Jordraset" ble også gravd bort og under det dukket den gamle "låvebroa" av stein opp!
Så måtte vi ha noen møbler. Et langt bord ønsket jeg meg. Et vi kunne bruke og som kunne stå ute hele året. Thomas satte i gang med hammer og sag. Her ved låveveggen har vi skygge på formiddagen. Det er fint på varme sommerdager når måltider skal inntas.
Og det kan bli måltider av mange slag. Her er det plass til mange!
Om ettermiddagen derimot skinner naturen i gull her. Gresset glinser både her på tunet, på jordet og Sundkilen der nede er som skattekiste full av diamanter og edelstener. Det blinker og beveger seg så vi nesten blendes. Ja, vi blendes litt av denne utsikten. Og vi håper våre gjester også gjør det. Denne gjesten nyter i alle fall både stillheten og den snart kommende solnedgangen fra det (nesten) eneste stedet på tunet som er i vater.
I riktig gode gamle dager stod det en stor spisslønn her. Vi planlegger å sette i jord en lønn i sommer. Den vil gi god skygge utover dagen også. Vi får bare passe på at den ikke blir alt for stor og ruvende. For se så vakkert det var her!!