Endelig fikk jeg satt meg ned med symaskinen igjen. Det var lenge siden siste og oppgaven hadde jeg klart for meg: å sy en liten bukse til Lille. Jeg er ikke spesielt god til å sy, men jeg syns det er moro. Når jeg først får satt meg ned. Og man trenger jo ikke å sy så kompliserte ting, trenger man vel?
Jeg hadde ikke buksestrikk en gang. For jeg begynte så klart å sy en kveld alle butikker var stengt. Når jeg kommer på det, må jeg gjøre det med det samme. Stoff hadde jeg heldigvis liggende. Og når man lar impulsiviteten styre en del av livet sitt, må man ty til alternative metoder. Jeg leste en gang at det er ved behov man blir kreativ. Og det er nok mye sant i det. Ikke at det var så revolusjonerende å sy i et band i stedet for strikk, men søtt ble det i alle fall!
Og Lille han hadde sovnet og jeg kjente stor lyst til å vekke han for å prøve den lille buksen på. Voksen som jeg er, klarte jeg å styre meg til morgenen etter. Hihi. Med knesokker til, en arvet strikkejakke og den vesle kragen jeg fortalte om her om dagen, ble han riktig så gammeldags og fin. Akkurat som jeg liker det som best. Jeg har planer om å sy mer. For så lenge Lille ikke har noen meninger om klær og stil, blir det jeg og nostalgien som bestemmer ;O)
