på tide med noe godt

Både bloggen og jeg har ligget brakk den siste uken. Basserullene har inntatt heimen og vi har vært passe slått ut. Men slikt er altså så kjedelig å skrive om, så la meg heller fortelle om noe godt!

Jeg er ingen kaffedrikker. Har aldri vært det og er redd jeg aldri blir det heller. Men jeg har en aldri så liten substitutt! Caffelatté. Jeg husker jeg ble introdusert for denne deilige og varme drikken på kafè med venner for mange år siden. Vi var faktisk en hel gjeng som spiste middag sammen hver onsdag. Utrolig koselig! (Nå har de fleste av oss giftet seg og blitt kjedelige ;O) Da hendte det at det vanket litt kaffe etter maten, og jeg satt der med min farris... Helt til jeg altså turde å smake på caffelatté. (Det kan være nokså skummelt å smake på nye ting. Hilsen Liv ;O)

Da var det gjort og jeg fikk dilla. Eller ikke dilla. Jeg orker ikke drikke ofte og mye. Det er jo så søtt og jeg sørger jo for at det blir enda søtere... Men når jeg da virkelig "sjesser" på noe godt, så tyr jeg til min caffelatté - og jeg lager den ofte hjemme. Selv om jeg syns det er såå koselig å sitte på kafè og drikke en også. Hjemme bruker jeg ferdige poser med pulver jeg blander med vann. Veldig enkelt og greit!

Jeg sørger altså for å gjøre den enda søtere enn den opprinnelig er. Jeg må ha noen dråper med sirup med god smak i. Kjøper den på vanlig matbutikk og den står sammen med kaffe og slikt. Den ser bare ikke akkurat slik ut. Jeg har helt den over på en gammel glassflaske og som lokk bruker jeg plastfolie, papir og hyssing. Det blir jo såå mye koseligere da! 

Og så brune sukkerbiter da. Også kjøpt i vanlig matbutikk. De er ikke bare gode, men de er jo så fine. Så de oppbevarer jeg i et gammelt glass og denne står oftest fremme på kjøkkenbenken eller i vinduskarmen. Det må to stykk sukkerbiter til for å gjøre caffelatté ´n min helt perfekt.

Pulverposen er nokså stor, så jeg foretrekker en stor kopp. Fikk noen av disse til jul og jeg er såå glad for dem. Fine og praktiske latté-kopper. Jeg fyller vann til kanten der koppen utvider seg i toppen. Da blir "kaffen" min helt lik hver gang og jeg vet at det blir godt. Skjeen er spikket røft til av Thomas en kveld vi satt og sløvet foran peisen i stua. Vil jeg at det skal matche skikkelig, må jeg bruke denne ;O)