Helt ærlig, så har jeg lyst til å begynne dette innlegget med et "hoff", men jeg skal ikke gjøre det. Jeg tenker nemlig på oppdateringene her på Livs Lyst som kommer litt i rykk og napp for tiden. Noen har kanskje tenkt "hun har sikkert ikke tid", eller "kanskje er det denne berømte bloggtørken". Jeg vet ikke om det er noen av delene. Joda, det kan være vanskelig å rekke alt man har lyst til for tiden. Vi har flyttet til et nytt sted, (mange nye mennesker å bli kjent med), vi pusser opp en gård, (har masse å planlegge og avgjøre), jeg har mange reportasje-jobber som venter og vi er en familie som gjerne også vil bruke tiden sammen. Klart det kan være vanskelig å finne disse lommene med fritid og fullstendig ro. Men de er jo der de, det er bare ikke alltid jeg bruker dem til å blogge. I grunn er det ikke bloggtørke heller. Jeg tenker daglig at "det må jeg fortelle dem" og "det må jeg fortelle dem". Jeg har tusen ting på hjertet som jeg kunne sagt, vist og delt. Når jeg går igjennom bildearkivet mitt, ligger det mange bildeserier og venter. Men så var det denne roen da. Den jeg så gjerne trenger for å sette meg ned og lage noe som kan være aktuelt for andre å se. Etter to hektiske år med Kofteboken og Kofteboken 2, og mye reising i forhold til foredragene, har jeg hatt så behov for å bare kose meg og være tilstede i mitt eget liv når først denne fritiden kommer. Ikke alltid ha tankene et annet sted enn akkurat her. Når vi har vært på gården, har jeg hatt behov for å bare være der uten å tenke på at alt må dokumenteres og formidles i etterkant. Det har vært så godt å ta disse dype innpustene, observere naturen rundt seg og være til stede med hele meg. Men skyldbetynget (ja, det kan føles slik) overfor leserne som ikke får daglige oppdateringer, har jeg vært. Kanskje produserer man de rette varene, men det er ingen god følelse å ikke levere i tide. Og det er altså her dette "hoffet" kommer inn. Så "hoffete" har det vært at jeg har tenkt at kanskje det beste ville være å bare stoppe nå. Legge ned Livs Lyst. De følelsene har rørt seg i meg, som om det var en stor og alvorlig ting i livet å slutte og blogge. Og på en måte er det det. For jeg har blitt så vant til denne kommunikasjonen med omverdenen. Den har blitt en naturlig del av min hverdag. (Med unntak av litt roligere tider akkurat nå ;O)
Så kjære trofaste lesere, for hver gang jeg har postet et innlegg kommer dere, jeg vil ikke slutte å fortelle dere hva jeg driver med. Hvordan ferden mot et liv på det gamle tunet i bakkene vil utarte seg. Jeg skal fortesette å oppdatere dere på "Den store koftejakten". Vise dere kranser av naturmaterialer, hva jeg baker og hva jeg blir litt stolt av å få til. Dele mine tanker om hvilke verdier i livet jeg syns er gode. Vise dere hvordan vi pusser opp gamle bygninger. Ta bilder av grøftekant-blomterbukettene mine når sesongen tillater det, og smarte (syns vi ;O) gjør-det-selv-tips. Og når den tiden kommer; ser jeg umåtelig frem til å ta interiørbilder igjen. Fra mitt eget hjem. I det gamle våningshuset på gården. Jeg håper dere har lyst å følge oss videre på ferden til det vi drømte om: Et liv på et tun med gamle bygninger i en ordentlig bygd.
Nå er vi der snart, og jeg skal fortelle dere hvordan det går her på Livs Lyst fremover. Så får det bli i det tempoet det blir, og så får heller målet være hyppigere innlegg!
- og så skal jeg prøve å være flinkere til å svare på kommentarene dere legger igjen!
Og helt ærlig til slutt: Jeg liker så godt denne kommunikasjonen med dere her på Livs Lyst, og det var deilig å få legge av seg dette "hoffet" ;O)