Nå våres det i lia altså. Her spretter hvitveisen, og man kjenner det kribler vårlig langt nede i barndomsminne-instinktene. Vi husker vel alle små buketter med hvitveis i små barnehender. Og denne gangen tenker jeg på våre egne små. Husker så godt at mamma satte den litt hanglete buketten jeg kom inn med, med korte og lange stilker, i et egglass med vann. Der fikk den stå til blomstene hang med hodet og naturlig prøvde å spre sine gener videre med små gule frødryss på kjøkkenduken.
Jøsh og krøsj - det var altså i disse baner tankene skulle starte i dette innlegget. For egentlig skulle jeg snakke om mer voksne saker. Som lauvingsli, kulturlandskap og jobben vi voksne kanskje må gjøre. Som dere ser på bildet over her, er det nokså bratt i skråningene rundt gården. Her har vi ryddet litt. Tidligere var dette området i bruk, men de siste årene har det jo bare stått og grodd ned. Og da kan det fort se slik ut som på bildet under her, som er fra lenger nede i lia:
Tett i tett med lettvokste løvtrær som fyller det som en gang var et åpent kulturlandskap der sauene gikk og gnafset i seg av godsakene. Men det er lenge siden... Selv om det skal sies at et slikt tre bruker ikke mange år på å vokse seg høyt. Så blir det kanskje litt mer bredde etterhvert. Men en rekker jo nesten ikke å snu seg... Så her har vi litt jobb å gjøre, for sjekk den hvitveislia! Det hadde jo vært verdt å rydde området bare for å overvære dette skuet hver vår vil jeg påstå. Tenk når vi en gang får tid til å gjøre det mer åpent og lyst her, hvor fint det vil bli. Vårt eget vårlige "Jomfruland" (kjent for hvitveis blomstring.)
Her nede renner bekken og tepper med hvitveis viser hvor generøst naturen er pyntet.
Ja, jeg heier for rydding av li, innkalle til gratis vedhogst ;O), overvære hvitveisblomstringen og sette inn sauer på beite. Daa skal det bli fint da. Håper vi etterhvert får tid til å gjøre slike ting rundt på eiendommen. Se for deg lauvingstrær (det står noen gamle i området) og sauer på kulturbeite. Ja, jeg kan drømme meg bort, for det kan bli så fint som det en gang var her oppe i grenda.
Men først får litt mer oppussing av gammelt hus, og enn så lenge får jeg i alle fall sørge for at Lille får plukket inn noen fornøyelige buketter med hvitveis!