Det var en gang et lite hus som hadde mistet det viktigste av alt for et hus: nemlig taket. De nye eierne fikk lagt på et midlertidig skydd over de gamle tømmerstokkene som en gang hadde huset en familie. "Kanskje jeg en gang i fremtiden kan bli et hjem igjen?" tenkte det vesle huset oppe i den bratte lia.
Vinteren kom og med den en veldig storm. Om det var "Emil" eller "Dagmar" som streifet tunet med veldige kast den vinteren, minnes ikke huset. Hun vet bare at store bjelker brakk i to som tynne fyrstikker og det som så fint hadde gitt ly for fukt og væte rant inn mellom takpanel og gamle tømmerstokker. Heldigvis kom de nye eierne raskt til det vesle tunet og det sørgelige synet.
Takplatene kom på plass igjen og huset fikk trøst ved å bli pyntet til julefeiring. Feiringen foregikk i stillhet for det vesle huset, men de nye eierne nøt fine soldager i førjulstiden sammen med det og hadde ikke vanskeligheter med å se for seg at en gang - en gang- ville det bli fint å feire jul på riktig her.
Våren kom og med den begynte det å spire og gro rundt det vesle huset igjen. Som så mange ganger før, men huset måtte smøre seg med en god tube tålmodighet. For ikke riktig enda var det det sin tur til å få oppmerksomhet. Låven trengte sårt nytt tak den også og her holdt det ikke med noen midlertidig løsning.
Vår ble til sommer og siden til høst.... Og de nye eierne tenkte mange tanker. Både på hvordan huset skulle få stellet det fortjente, men også hvordan det ville bli å bo i bakkene her oppe.
Da snøen la seg var det ikke vanskelig å ta fremtidsbrillene på. Det vesle huset så nesten beboelig ut. Den vennlige snøen dekket over alle sår og mangler. De nye eierne begynte å lengte etter lys i vinduene og fyr på peisen.
Men så..... endelig.....!
Det vesle huset hoppet regelrett opp i luften av glede! Opp på jekkebukker ble det hengende mens den gamle grunnmuren stein for stein ble plukket ned. Hele det skjønne inngangspartiet pakket de nye eierne forsiktig sammen og la til side og det vesle huset ble trygg på at selve kronen på verket en gang skulle settes på plass igjen.
Moderne saker som drenering rundt veggene måtte til for å sikre en god fremtid for det vesle tømmerhuset og for å holde på de store jordmassene som oppstod, ble de gamle steinmurene bygget opp igjen. I dagesvis holdt de nye eierne på. Stein på stein vokste det frem rene kunstverk av natur rundt det vesle huset og både tømmerstokker og mennesker smilte fornøyd.
Jorden kunne planeres ut foran inngangen og de gamle tømmerstokkene så for seg både hvite benker og glade mennesker sitte nettopp her hvor det var flatt.
I vær og vind jobbet de nye eierne. I kamp mot både knott og regnskurer og sakte, sakte kunne den den gamle muren bygges opp igjen under de værbitte tømmerstokkene. Dette ga næring til det vesle husets drøm. "Kankskje kunne dette bli et hjem med tiden igjen?"
De ivrige menneskene har fortsatt å jobbe og råte-tømmer har blitt byttet med nytt godt treverk. Om dere kommer innom igjen skal dere få se både dette og hint. Og kanskje vil det informeres om mer detaljer rundt arbeidet som sakte, sakte, men sikkert skrider frem!!!
