Min Bøvertun-kofte kjøpte jeg på loppis i Oslo en gang. Helt tilfeldig kom vi over den i en haug med tekstiler. Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg tok den med heller. Jeg syns vel bare det var for galt at noe hjemmestrikket og så fint skulle risikere den sikre død i en container om den ikke ble solgt. Jeg var visst ikke bevisst på at jeg likte kofter den gang. Jeg syns den bare var flott og dessuten var den jo nokså gammel. Jeg liker gamle ting, ergo: jeg likte denne koften. Uansett. For en hundrelapp ble den min og siden har jeg bodd i den!
Den store, varme og romslige blå og hvite Bøvertun-koften min er helt klart vært en favoritt. Ja, den er alt for stor egentlig, men såå god! Gjennom arbeidet med den store Koftejakten og nå Kofteboken har jeg skjønt at det er maaaaange flere gamle koftemønstre/kofter jeg kunne hatt som favoritter. Det er så mye nydelig som er skapt av kreative og flinke folk opp i gjennom.
Men likevel... så kommer jeg liksom alltid tilbake til Bøvertun. Og jeg vet ikke helt hvorfor en gang. Kanskje er det fargene? De er klassiske. Blått og hvitt passer til mange av de øvrige klærne jeg har. Eller kanskje er det kjærlighet? Det kan ikke alltid forklares. Jeg tror jeg velger det siste! ;O)
Bøvertun er fortsatt min favoritt!