Dere vet, jeg skrøt på meg eget spa på eiendommen? Husker dere? (HER)
Jeg var jo så klar for å ta med meg en liten klut og et håndkle for å vaske av det værste arbeidsstøvet en dag. Men hva møtte meg? Ingenting. Absolutt ingenting. Ha! Etter alle disse fantastiske soldagene i sommer var det ikke en dråpe igjen i bekken... Så fikk vi altså ikke noen spa-opplevelse akkurat i år, men det skulle heller ikke mer enn en regnskur eller to for at det rene vannet begynte å sildre og bruse ned fra fjellet igjen.
Og som en avvekslink lagde Thomas en kveld en skjønn liten bro av reste-laftestokker. Her over bekken lå det nemlig en bro en gang. For lenge siden. Dette er rett og slett den gamle veien til neste gård her oppe i grenda. Man kan se den gamle kjerreveien sno seg inn mellom busker og kratt inne i skogen. Litt saging av greiner som hang i veien, ble det akkurat som det åpnet seg et lite ekstra rom her inne ved bekken vår. Jeg syns det ble så koselig!
Om du skulle være en av de forbipasserende turgåerne, ser du broa fra veien rett i svingen ved gården vår. Den fine broen som med tid og stunder vil bli grå og værbitt. Med håndhøvlede og stødige stokker vil den passe mer og mer inn i det frodige og grønne her inne.
Og når vi får tid, hadde det vært moro å rydde mer rundt bekken. Klippe flere grener og få det sildrende vannet som bruser over runde steiner og blankskurt fjell mer synlig. Men alt til sin tid. Det er nok å gjøre her oppe i bakkene.
